NEVERMORE «The Complete Collection»0

Utgiver: Century Media Records

Det finnes ikke mange vokalister som er mer lettgjenkjennelige enn Warrel Dane. Hans evne til å formidle fortvilelse og desperasjon gjennom både lyrikk og sangteknisk fantes det bare én av. Dessverre ble han revet bort fra metal-verdenen den 13. desember i 2017 av et hjerteinfarkt. Bak seg hadde han solide album med både Sanctuary (”Into The Mirror Black” er ikke bare solid, den er en metal-klassiker), Nevermore og som soloartist. Nevermore, som denne samlingen handler om, ble oppløst i 2011, og Warrel så ingen grunn til å gi ut ny musikk med bandet uten Jeff Loomis med på laget. I mars i år ga Century Media ut denne boksen som en komplett samling av bandets innspillinger. Noen vil kanskje tenke at selskapet prøver å sko seg på mannens overgang til åndeverdenen, men det er ikke tilfellet. Denne samlingen hadde vært planlagt i lang tid, Warrel var selv tungt inne i bildet i selve utformingen av den, og det eneste som stod igjen å lage før Warrel døde var bookleten som ble gjort ferdig tidlig i år. Ikke bare selskapet, men også de resterende bandmedlemmene mente at denne samlingen var en verdig og riktig hyllest til deres kjære kunstnerkollega. Nevermore var et band med særdeles stabil besetning, og i tillegg til Warrel var Jeff Loomis på gitar, Jim Sheppard på bass og Van Williams på trommer alltid en del av bandet. I tillegg var Pat O’Brien, Tim Calvert og Steve Smyth med på henholdsvis ”In Memory” (Pat), ”The Politics Of Estasy” (Pat), ”Dreaming Neon Black” (Tim) og ”This Godless Endeavour” (Steve).

Warrel Dane hadde en helt egen måte å sette ord på verden rundt ham, og ikke minst på egne følelser. Det å bli dratt med på en reise inn i Warrels følelsesliv etterlot lytteren aldri uberørt. Hans bandkollega Jim Sheppard sa det på følgende måte: ”He is a tremendous loss. His lyrics changed the way I view the world. He was one of a kind, and his bigger than life character will always be with us. All we have to do is listen”.

Personlig er det Sanctuarys ”Into The Mirror Black” som er min ubestridte favoritt i hele mannens katalog. Det albumet står fortsatt som et av de aller beste metal-albumene noensinne, selvfølgelig veldig subjektivt, men jeg har fortsatt til gode å høre noen snakke negativt om det albumet. Nok om det. Nå skal det handle om Nevermore. De debuterte i 1995 med et selvtitulert album, som naturlig nok er disk nummer én i ”The Complete Collection”, en 12-disks samling som inneholder ALT bandet har gitt ut, og ikke gitt ut før nå:

«Nevermore» (1995)

Personlig synes jeg debuten er et av bandets beste album, og ”What Tomorrow Knows”, ”C.B.F.”, ”Garden Of Gray” og ”The Hurting Words” er fortsatt noen av mine favorittlåter av bandet. Denne utgivelsen her inneholder også bonusspor i form av ”The System’s Failing”, ”The Dreaming Mind”, ”World Unborn”, ”Chances Three” og ”Utopia”. Bandets første trommis Mark Arrington spiller på mesteparten av låtene, og ifølge Warrel Dane var han en såpass rå trommis at han sa til resten av bandet at: ”Dere trenger å øve, ikke jeg”, og forlot studioet. Warrel fortalte videre: «Han brydde seg ikke en gang å høre på resultatet. Han visste at det var bra nok».

«In Memory» (1996)

Denne EP-en ble opprinnelig gitt ut med tanke på å gjøre bandet aktuelle inn mot festivalsommeren 1996, og består av tre gamle demolåter og kun en helt ny låt. Bandet var også godt i gang med å skrive ”Politics….”, men trengte å kjøpe seg litt tid for å gjøre det albumet så bra som overhodet mulig. Warrel mente at noen av bandets beste låter ville komme på det albumet, og de ville nødig haste av gårde og gi ut noe de bare var halvveis fornøyd med. Han ville ikke minst unngå å skrive klisjétekster, så han trengte mer tid. Uansett så inneholder ”In Memory” flere minneverdige låter, og ”Matricide”, ”In Memory” og ikke minst ”The Sorrowed Man” er låter som plasserer seg fint i øvre del av låtbunken til bandet. På denne utgaven får du også bonusspor i form av demoversjoner av låter som alle kom med på:

«The Politics Of Ecstasy» (1996)

Warrel så på dette albumet som deres første ordentlige album. Nå hadde bandet oppnådd såpass suksess at det faktisk var penger å hente, og de hadde både tid og råd til å gjøre jobben skikkelig. Warrel brukte CNN som kanal for å hente inspirasjon, og ikke minst for å bli minnet på hvor ”fucked up” verden var. Både bandet og fansen har alltid satt dette albumet høyt. Fansen er likevel veldig delte i opplevelsen av albumet; noen mener at det er ekstremt aggressivt, mens andre føler det annerledes. Selv Warrel var i tvil om hvordan han skulle beskrive albumet, men endte opp med å kalle det en ”full-blown acid trip!”

«Dreaming Neon Black» (1999)

Dette albumet er nok et av de mørkeste kapitlene i bandets historie. Ikke kvalitetsmessig, men konseptuelt og lyrisk. Det handler om en mann som sakte, men sikkert mister forstanden etter at han har mistet sin kone. Han går gjennom forskjellige faser; fornektelse, sinne, skyldfølelse, han skylder på Gud, og til slutt ender han sitt eget liv. Det hele er litt Shakespearsks depressivt og tragisk ifølge Warrel. ”Beyond Within”, ”The Death Of Passion”, ”Dreaming Neon Black” og ”Forever” er alle sterke bidrag på dette mørke verket. Men det finnes knapt svakheter å spore her.

«Dead Heart In A Dead World» (2000)

Sammenlignet med forgjengeren regnet Warrel denne som nesten kommersiell og lystig. Riktignok finnes noen mer melodiøse låter her som også drar i retning Sanctuary, som for eksempel ”Believe In Nothing” og ”The Heart Collector”. Plateselskapet forventet at MTV skulle plukke opp ”Believe In Nothing”, men videoen ble faktisk spilt hele null ganger! Selv ønsket Warrel at Simon And Garfunkel-coveren ”The Sound Of Silence” burde vært videolåta, siden han følte at den versjonen var såpass kontroversiell at den kanskje ville fått litt oppmerksomhet. Som gammel Sanctuary-fan er det uansett vanskelig å ikke elske dette albumet, og jeg setter nok dette like høyt som debuten. Albumet inneholder Warrels signatur-high pitch-vokal, og den hadde vi knapt hørt siden Sanctuary-dagene.

«Enemies Of Reality» original mix (2003) og «Enemies Of Reality» remixed and remastered (2005)

Denne gangen var det brutalitet og aggresjon som gjaldt. Bandet ønsket virkelig at dette albumet skulle bli et ”statement” om hva metal handlet om. Personlig setter jeg tittellåta, ”I, Voyager” og ”Tomorrow Turned Into Yesterday” høyest. Kelly Gray, som mange sikkert kjenner som den forhatte Queensrÿche-produsenten, var pussig nok hyret inn for å mikse og produsere ”Enemies Of reality”, og resultatet ble noe bandet følte de ikke kunne stå inne for. Som Warrel sa: ”Å høre på dette albumet er som å bli slått i hodet med en våt sokk!”. Plateselskapet ville reforhandle den gamle kontrakten, bandet var uenig, og dermed ble budsjettet kuttet til et minimum. Derfor kom Kelly Gray inn. Bandet presiserer at de har ingenting personlig imot Kelly, men han var langt fra noen metal-produsent. To år senere kommer albumet ut på nytt, denne gangen har Andy Sneap mikset skiva, og band og fans ble fornøyd. Albumet er en brutal opplevelse, og alt sinne bandet hadde mot bransjen og verden for øvrig kommer godt til syne i låtene.

«This Godless Endeavour» (2005)

Albumet handler kort sagt om Armageddon, riktignok i Warrels futuristiske øyne. Albumet åpner med ”Born”, ei låt Warrel kjempet lenge for å få gjennomslag for at skulle være nettopp åpningslåta, og viser et band som fortsatt tenker i brutale og aggressive vendinger, men samtidig er det noe mer melodiøst over bandet denne gangen. ”Bittersweet Feast”, ”Sell My Heart For Stones” og ”A Future Uncertain” er alle meget sterke låter på ei fantastisk skive, og for noen er det kanskje overraskende at de alle er ført i pennen av Steve Smyth. De fleste tror at det er Jeff Loomis som står for all musikk, men Smyth er tungt inne i bildet som låtskriver på dette albumet.

«The Year Of The Voyager» (2008)

Albumtittelen på Nevermores eneste livealbum kom etter at de hadde gjort unna sin lengste turné i karrieren. De følte at de ikke lenger hadde noe hjem, at de alltid var på reisefot. Albumet ble spilt inn i Bochum, Tyskland i 2006. Ei settliste er alltid gjenstand for diskusjoner, men bandet spilte låter fra alle albumene, og totalt nitten låter er det blitt plass til fordelt på to disker. Fint lite har blitt rettet på i etterkant, men på to korte sekvenser måtte Jeff og Jim legge på noen gitar- og basspartier. I tillegg køddet Warrel med teksten et par ganger, noe han rettet opp i etterkant. Bandet sier skiva er 95% live, så da tror vi dem på det. Som sagt så kan ei settliste diskuteres, men personlig er jeg veldig fornøyd med at ”What Tomorrow Knows”, ”I, Voyager”, ”Dreaming Neon Black” og ”The Heart Collector” er en del av sluttresultatet. Albumet viser uansett at Nevermore bestod av fantastisk dyktige musikere, og det er vel få gitarister i dag som ikke er fulle av beundring for Jeff Loomis. Chris Broderick spiller for øvrig også gitar på albumet.

«The Obsidian Conspiracy» (2010)

Tematikken på det som skulle bli Nevermores siste album er tredelt: Dødsstraff, selvmord og abort. Warrel selv skyldte alt på Jeff da han sa at det var ”hans riff som inspirerte ham til å skrive alle de mørke, syke greiene.”. Stilmessig er det vel ikke akkurat noen kvantesprang fra ”This Godless Endeavour” til dette albumet, men låtene er kanskje noe mer melodiøse. Fra demostadiet til ferdige låter ble de ofte kortet ned en del, da bandet søkte en enklere struktur og mer rett på sak-tilnærming i materialet. Warrel avslørte også at han var en stor Queen-fan, og innrømte at det aldri var feil å ha med fengende refrenger. Nå skal det sies at det er svært få som kommer til å tenke på Queen når de hører Nevermore, men det er en helt annen sak. Personlige favoritter er ”Your Poison Throne”, ”Moonrise (Through Mirrors Of Death)”, ”And The Maiden Spoke” og ”She Comes In Colors”. Trist som det var, men “The Obsidian Conspiracy” var en verdig avslutning på et spennende kapittel i boka om heavy metal.

Den siste disken i denne samlingen er kalt ”Rarities & Demos”, og inneholder blant annet coverlåter i form av ”Temptation” av The Tea Party, ”Crystal Ship” av The Doors og Judas Priests ”Love Bites” (tidligere utgitt på et tributealbum til Judas Priest). Ellers finner du fire livelåter fra London i 2010, og seks demolåter fra 2000 her. Låter som ”The Purist’s Drug”, ”All The Cowards Hide” og ”Chances Three” fra diverse sessions er også tatt med. I tillegg til alt dette får du også en åttisiders booklet og et flagg. Spilletiden er på omtrentlig 660 minutter, så hvis du ikke har ALT av Nevermore fra før, er denne obligatorisk. Er du fan og har alt er denne fortsatt obligatorisk. Artwork er laget av bandets trommis, Van Williams.

– Hans Mikael Ødegaard – 

Leave a reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>