ANATHEMA / ALCEST0

Rockefeller, Oslo
5. november 2017
Franske Alcest varmer opp for Anathema denne kvelden, men er blitt såpass store at de drar nok alene en god del folk denne kvelden. Bandet headlinet tross alt sin egen konsert på Parkteateret for et år siden. Nå er selvsagt Parkteateret mye mindre enn Rockefeller, men Rockefeller er dessverre under halvfylt denne kvelden og kun salen nede er åpen. Ikke overraskende i det hele tatt da Anathema spilte på John Dee forrige gang bandet gjestet Oslo. Alcest gjør uansett en meget god jobb. Om du ikke kjenner til bandet så startet Alcest opp som et black metal-band i 1999 av Neige. Begge de to faste medlemmene av bandet har også en tvilsom fortid i det nasjonalistiske bandet Peste Noire som skapte mye hodebry for Blastfest-general Yngve i fjor. Alcest er av en helt annen karakter og har et godt rykte på seg. Bandet spiller ikke black metal i dag, men en sjanger som ofte blir kalt for blackgaze. Denne merkelige sjangeren er en blanding mellom black metal og shoegazing. Sistnevnte sjanger er en form for alternativ rock som fikk sitt navn da artistene innen sjangeren ofte stirret på sine egne sko. En beskrivelse som også passer godt til Alcest. For tidvis er konserten veldig kjedelig og det er en sjenert fremførelse. Til gjengjeld spiller bandet utmerket og rent musikalsk er det lite å klage på. Neige tar ydmykt imot god feedback fra publikum – som tydelig setter pris det de får høre.

Anathema er også et band som har forandret seg mye med årene. Litt vel mye, spør du meg. Bandet var en av de tre store britiske death doom-bandene på 90-tallet sammen med Paradise Lost og My Dying Bride. Alle tre bandene forandret stil etter hvert og ble særdeles softe. Paradise Lost og My Dying Bride fant dog tilbake til sine røtter igjen – mens Anathema fortsatt driver med lett elektronisk musikk, pop og melankolsk rock. Anathems nyeste skive er også av en mer søvndyssende karakter. Så ikke helt heldig for meg da halve albumet fremføres denne kvelden. Jeg foretrekker metal-perioden til Anathema og her er det ikke mye å hente. Den eldste låten vi får høre er fra «Alternative 4» fra 1998, mens de ignorer helt de tre første skivene. En ivrig kar i publikum roper i herdes etter «A Dying Wish» fra bandets andre skive. Denne får vi selvfølgelig ikke – men det fører da i det minste til en festlig samtale mellom Cavanagh-brødrene. «You don’t need it becuse you have enough black metal bands here in Norway». «Emperor use to live with us back in the 90s». «Anybody know any black metal riffs?». Vincent drar riffet til «In the Shadows of the Horns» av Darkthrone. Danny er ikke noe dårligere og drar riffet til Isengards «Vinterskugge» og kaller det bra drikkemusikk. Black metal-mimringen gjør at brødrene bestemmer seg for at de må spille en tung låt nå og impulsivt bytter Vincent ut kassegitaren med en elektrisk en og bandet drar i gang «Deep». Av andre overraskelser så spiller også bandet en Pink Floyd-cover. Bortsett fra dette så er konserten blanda drops for min del. Er du dog stor fan av bandets nyere materiale så har du intet å frykte. Bandet er proffe og spiller meget bra. Men for min del er det mange låter som føles som de varer i en evighet og jeg kjenner det er vanskelig å holde entusiasmen oppe til tross for at bandet er dyktige. Jeg innser at jeg nå må gi opp bandet og la de seile sin egen sjø. For det blir neppe mer metal fra denne kanten.

– Runar Pettersen –

Leave a reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>