fredag, 01 november 2013 00:00

HYPOCRISY - THE RETURN OF THE GODS

Få europeiske ekstremmetal-band kan skilte med en sterkere diskografi enn HYPOCRISY. Fra sin spede start har bandet vært synonymt med kvalitet, sett bort i fra et lite bomskudd i 2002. HYPOCRISY startet som et relativt ordinært death metal-band fra den gryende svenske scenen på det tidlige 90-tall. Side om side med Entombed, Grave og Necrophobic staket Peter Tägtgren og hans band ut sjangerstilen som senere skulle ende opp med å bli emulert av all verdens death metal-nykommere. Men før sjangeren rakk å nå sin største høyde, rakk HYPOCRISY å distansere seg fra sine sjanger-brødre. Samtidig utviklet bandet seg til å bli en av Europas største ekstrem metal-institusjoner. Starten på suksesshistorien kan spores til året 1995. Peter starter opp lydstudioet The Abyss og tar stålkontroll over sitt eget band. Året etter kom ”Abducted”, og den første skiva med den klassiske HYPOCRISY-lyden var et faktum. Siden den gang har bandet prøvd seg på diverse nyanseskifter, men alltid beholdt grunnelementene som former deres umiskjennelige stil; tilgjengelig låtskriving, effektiv orkestrering og god variasjon, i tillegg til bandets distinkte produksjon, samt Peters vokale register i verdensklasse. Hvinende, endeløse angstskrik har da også blitt å regne som et av bandets arketypiske kjennemerker. Årets album er intet unntak i så måte, da nok et par låter startes med skrik som setter seg i lytternes beinmarg.

- Du tenker på däck-skriken, humrer Peter på telefon fra Nuclear Blasts kontorer i Tyskland.

- Jonas (Österberg) mener det høres ut som hvin fra bildekk. Men ja, det har liksom blitt en greie for oss. Med tiden forsøker jeg og utforske mitt eget vokale register. Jeg forsøker å skrike lengre, høyere, lysere…

Om ”End Of Disclosure” har du utalt at HYPOCRISY går tilbake til sine røtter, noe dekk-skrikene er en sentral del av.

- Ja det stemmer. Slik jeg ser det, så utviklet HYPOCRISY seg jevnt de første ti årene før vi fant oss selv. Det var først med ”Into The Abyss” fra 2000 at det som kjennetegnes med dagens HYPOCRISY var fullstendig på plass og perfeksjonert til fingerspissene. På det tidspunktet følte vi at bandet hadde kommet så langt det kunne med tanke på å utvikle sin egenart. Deretter valgte vi å gjøre en 180 graders vending med Catch 22. Med ”End Of Disclosure” føler jeg at vi tar opp tråden fra ”Into The Abyss”. Vi har tatt opp igjen den stilen vi er best på og har skrevet denne skiva med selvsikkerhet og erfaring som byggesteiner.

”End Of Disclosure” ga meg umiddelbart assosiasjoner til ”The Arrival”, en skive du omtalte som skrevet for fansen.

- I dag synes jeg kanskje ”The Arrival” er litt seig i uttrykket, men så tok den da også tak i 90-talls HYPOCRISY-stilen, slik bandet fremsto før ”Into The Abyss”.

Men vil du si at ”End Of Disclosure” er en skive for fansen?

- Nja, først og fremst er det en skive for oss, he he. Men jeg tror nok ikke fansen vil bli skuffet heller. Det er ingen store overraskelser her. Vi har ikke forsøkt å finne opp hjulet på nytt. I stedet har vi valgt å ta tak i stilen vi er tryggest på og rettet fokus mot å skrive så bra låter som vi kan.

Det er i tillegg et mer orkestrert og storslått HYPOCRISY vi møter i år. Så bombastiske har dere vel ikke vært siden den selvtitulerte skiven fra 1999?

- Jo, men samtidig har jeg forsøkt å legge orkestreringen litt lengre bak i miksen enn på tidligere skiver. I stedet guffer jeg den opp på visse steder for å effektivt understreke de mer episke partiene. Det er jo litt sånn HYPOCRISY er. Vi prøver å finne frem til arketypiske hymner. Store, men enkle låtstrukturer som fremmaner episke stemninger. Det har vel blitt et av vårt fremste kjennetegn, kanskje… ”End Of Disclosure” blir jo stående i ganske stor kontrast til ”Virus” og ”A Taste Of Extreme Divinity”. På disse to siste slippene ville vi vise hva som bodde i oss. I tillegg ble det en kreativ boost for meg å plutselig få Horgh med i bandet. Frem til 2004 hadde vi hatt Lars (Szöke) på trommer. Selv om det hadde fungert bra, måtte vi holde litt tilbake på det kreative plan fra tid til annen, siden Lars hadde sine begrensninger som trommis. Da vi så fikk med Horgh i bandet var første låten jeg skrev ”Warpath”. Det hele ble med ett mer ekstremt. Akkurat den låten minner jo nærmest om black metal. Så det er klart at de to siste skivene ble preget av denne situasjonen. Tendensene fra ”Virus” og ”A Taste Of Extreme Divinity” kommer nok til å henge med HYPOCRISY i fremtiden også.

Som stor fan av Immortal må det innrømmes at Horgh var å regne som et ubetinget velkomment tilskudd til HYPOCRISY.

- Horghs distinkte trommespill har noe ved seg som tiltalte meg. Da Immortal tok en pause på 2000-tallet, lå liksom alt til rette for å spørre om han ville bli med i HYPOCRISY. Jeg hadde kjent Horgh siden Immortal spilte in ”At The Heart Of Winter” hos meg. Vårt samarbeide startet med at Horgh steppet inn som live-trommis for Pain. Jeg hadde ikke spilt så mye live med Pain før det, og Horgh synes det var morsomt å spille live med noe såpass annerledes fra hans hverdagsvirke. Deretter sluttet Lars i HYPOCRISY og jeg spurte Horgh om han ville bli med der i stedet for Pain. Så hyrte jeg inn en annen trommis til Pain i stedet.

Tilbake til deres rykende ferske skive og disseksjonen av HYPOCRISYs særtrekk. Variasjon virker å være en gjennomgående komponent av din komponering?

- Ja jeg føler at vi alltid må ha med et par mid-tempo melodiøse låter og ett par raske og intense låter. I tillegg dukker det som regel opp et par seige, men mer episke låter. Så variasjon kan du definitivt si er et av våre sentrale kjennetegn. På noen skiver har vi endt opp med fire fem raskere låter, mens andre kanskje bare har en eller to. Det hele avhenger av skriveprosessen. I blant blir man opphengt i raskere typer låter, mens andre ganger er det det episke som gis utløp for i større grad. Faktisk forløp selve skriveprosessen ganske uvanlig til ”End Of Disclosure”, sett i HYPOCRISY-sammenheng. Vanligvis har jeg satt av en periode på to, tre måneder der jeg setter meg ned og skriver skivene fra a til å. Denne gangen brukte jeg et helt år på å skrive låtene. Jeg skrev først en låt, og lot det deretter gå en måned før jeg skrev et par nye. Dette grepet gjentok jeg over tolv måneder, nettopp for ikke å bli fastlåst i ett skrivemønster, men lot kreativiteten få hvile mellom kastene. Om man skriver mange låter over en kort periode lar man seg lett begeistre av visse elementer. Da ender man fort opp med syv alt for like sanger. Denne gangen forsøkte jeg å spre den kreative prosessen utover slik at låtene ikke ble inspirert av hverandre i for stor grad.

At skiva er variert er det liten tvil om. Selv om ”End Of Disclosure" viser HYPOCRISY fra sitt mest tilgjengelige, er det også funnet rom til et par låter som knytter albumet opp mot sine sintere forgjengere. Der i blant låten ”Tales Of Thy Spineless”.

- Den har nok en del av det nyere HYPOCRISY i seg, som du sier, men samtidig ikke. Det var ikke de to siste skivene som inspirerte meg, men heller mine livslange følgesvenner i Slayer. Samtidig har jeg lyttet en del til gamle HYPOCRISY-skiver i det siste. Jeg har latt meg inspirere av mine tidligere komposisjoner. Det er en fremgangsmåte jeg aldri har prøvd før. Denne gangen sammenlignet jeg våre gamle skiver med våre nyere skiver og fant ut hva våre røde tråder er. Det var det som utløste mitt ønske om å vende tilbake til vår mer primitive, men effektive låtskriving. Denne fremgangsmåten resulterte også i at produksjonen ble en helt annen enn på våre to siste skiver. Vi har gjort det hele litt enklere denne gangen, og har samtidig latt vokalen få en mer fremtreden rolle i miksen. Vanligvis har vokalen hatt en tendens til å bli litt lavere i miksen, men denne gangen var jeg så fornøyd med resultatet at den måtte opp og frem.

hypocrisy175 02”Tales Of Thy Spineless” har et av skivens feteste gitarriff (02:20), men det melker du fint lite. Her kommer dét monsterriffet og overrumpler lytterne, for så å forsvinne like fort som det kom og aldri dukke opp igjen.

- Jepp, da blir du nødt til å sette på skiva igjen, ikke sant, he he.

For å ta tak i produksjonsbiten, så har Peter siden 90-tallet opparbeidet seg et vel så stort rykte som studiotekniker som han har som musiker. Han har produsert klassiske album med blant annet Marduk, Dimmu Borgir, Dark Funeral, Amon Amarth, Enslaved, Thyrfing, Old Man’s Child, Immortal, Children Of Bodom, Sabaton og ikke minst HYPOCRISY. Det var vel først da du tok hånd om spakene at den klassiske HYPOCRISY-lyden formet seg? Dette skjedde på midten av 90-tallet og dere utviklet dere i en litt annen retning i forhold til den svenske death metal-scenen dere var med på å forme. Forsøkte du bevisst å distansere deg fra scenen, å forme ditt eget lydmessige uttrykk?

- Nja. Jeg forsøkte vel strengt tatt bare å få frem så bra gitarlyd som mulig. Du har kanskje rett i at vi utviklet vår egen stemme rundt den perioden og at ”Abducted” var starten på dette, men en bevisst distansering fra scenen vil jeg ikke si det var. Jeg hadde jo ikke all verden av kunnskap når det kom til produksjon på den tiden. Jeg forsøkte bare å få lyden tjukkere og hardere. Da jeg startet The Abyss ble det hele en prøv og feil-affære. Jeg har ingen lyd-teknisk utdanning overhodet. Jeg lærte meg rett og slett produsering ved å knote med HYPOCRISY-skivene.

HYPOCRISY-lyden har alltid fascinert undertegnede, og da spesielt hvordan skitten, infernalsk lyd kan gjøres til de grader detaljert. Skitten, men glassklart er en vanskelig balansegang som svært få gjør bedre.

- Ja, det er faktisk ikke så helt lett å få til. Men om man stålsetter seg og setter av nok tid til å flikke på lyden, så lar det seg gjøre til slutt. Lyden ble perfeksjonert fra skive til skive. Allerede etter ”Abducted” ble jeg kontaktet av artister som synes lyden var fet og ville at jeg skulle produsere dem. Etter hvert som skiver jeg hadde produsert oppnådde suksess ballet det bare på seg. Så da var det bare å kjøre på.

Hva var det som inspirerte deg produksjonsmessig da du startet The Abyss?

- Det var da jeg hørte på all slags death, thrash eller black metal og synes det låt for jævlig. Man hørte sjelden bassen, og de fleste produksjonene var tynne. Den eneste skiva jeg synes hadde bra produksjon innen de ekstreme sjangrene var Mayhems ”De Mysteriis Dom Sathanas”. Den er nok en av mine topp fem favoritt-produksjoner den dag i dag. Den har en helt spesiell produksjon som fremmaner en helt spesiell stemning for lytteren.

En av dine produksjoner som virkelig utmerket seg i senere tid er ”The Great Mass” (Septic Flesh). Den fremmanet også unike stemninger.

- Gjorde jeg den? Ja det stemmer det, jeg mikset den, men sto ikke for innspillingen. Det var jævlig mye kanaler i bruk med alle strykere og blåsere og alt som de skulle ha med. Den skiva var helt klart en stor utfordring, men resultatet ble jeg kanonfornøyd med.

Er det andre produksjoner du har gjort som du er spesielt stolt av?

- Jeg er stolt av det meste jeg gjør, men noen ganger låter resultatet «skit» uansett. Det er så mange faktorer som spiller inn. Det avhenger ikke ene og alene av meg. I blant kommer det musikere som vil benytte den eller den forsterkeren. ”Men den låter jo skit” sier jeg, men de vil ha den uansett. Da får de skylde seg selv. Mange har jo grodd fast til forsterkeren sin i øvingslokalet, og er blinde for at den ikke vil låte like bra i studiosammenheng. En del musikere lar meg som tekniker være en del av lydens utforming, mens andre er fast innbitt på at lyden de er vant med fra øvingen er det tryggeste valget. Det er i og for seg forståelig, men jeg sitter faktisk inne med en del erfaring på området etter alle disse årene.

Har det hendt at musikere har ignorert dine råd, men at resultatet ble heftigere enn du hadde trodd var mulig?

- Ja da, slikt kan slå ut i begge retninger.

Hva gjør du om et band kommer til deg og ber om HYPOCRISY-lyden.

- Ja, he he, hva skal man si til det. For å si det slik, om jeg skulle stille inn eksakt samme settinger som jeg bruker for HYPOCRISY, så ville det uansett låte annerledes. Musikere spiller på forskjellig vis. Vår lyd er et resultat av produksjon og mitt gitarspill. Alt avhenger ikke av forsterkeren og equalizeren, det er mye som ligger i musikernes hender. Lyden kunne nok blitt ganske nært vårt uttrykk, men ikke identisk.

Er det noen andre produsenter som inspirerer deg i dag?

- Mutt Lang var jo veldig bra. Han gjorde AC/DCs ”Highway To Hell”.

(Lang står også bak produksjoner av en mengde klassikere fra 70-, 80- og 90-tallet. Der i blant skiver med City Boy, Boomtown Rats, Foreigner, Def Leppard, Bryan Adams, Michael Bolton og Nickelback, for å nevne noen.)

- Han er kjent for å bruke lang tid på sitt arbeide, men han er perfeksjonist til fingerspissene også. Alt han gjør, uansett sjanger, er knallbra. Ta de mest kjente skivene til Shania Twain for eksempel, der gjorde Lang en kjempejobb.

Innen metal har Sverige sin skare med kvalitetsprodusenter. Du har Jens Bogren (Fascination Street Studios), Fredrik Nordström (Studio Fredman) og deg selv. Er dere konkurrenter eller kollegaer?

- Nja… Peter drar litt på det mens han ler forsiktig i bakgrunnen.

- Vi er definitivt ikke konkurrenter. Vi har vel alle funnet våre egne nisjer innen metalens verden. Jeg tar for meg den mer brutale biten, mens Studio Fredman gjerne heller mot det mer melodiøse. Bandene velger uansett selv hvilket studio de ønsker å benytte.

Det brutale er helt klart mest representert om man ser på listene over produksjoner fra The Abyss. Er det du selv som har styrt studioet mot ekstremmetalen?

- Jeg er jo fan av ekstremmetal, så det har skjedd av seg selv.

Men kunne du tenke deg å gjøre andre sjangre?

- Helt klart. Jeg gjorde jo en skive med svenske Dynazty for en tid tilbake. De er i samme sleaze-gaten som Hardcore Superstar og Hellacopters, så det er ingen problem for meg i det hele tatt å ta for meg andre sjangre. Jeg gjorde også den siste Sabaton-skiva, så litt annet enn ekstremmetal får jeg brynet meg på fra tid til annen. I bunn og grunn kan jeg gjøre hva som helst.

Til og med listepop?

- Jeg ser ikke noe problem med det. Om det skulle være seg pop eller rock, tror jeg nok det skulle gå greit. jeg lærte meg death metal-produksjon uten noen som helst forkunnskaper, så popmusikk burde ikke være for vanskelig. Kan jeg det ikke så lærer jeg meg det.

For å bevege oss tilbake til årets album, og samtidig nøste opp nok en definerende karakteristikk ved HYPOCRISY som band, spør jeg Peter om tematikken og tekstinnholdet på ”End Of Disclosure”. Også på dette området kan det nemlig spores en rød tråd gjennom bandets hele karriere. Blir du aldri lei paranormale konspirasjonsteorier og alien-tematikk? (Det er da ikke mulig. B.N.)

- På denne skiven omhandler tekstene konspirasjonsteorier. Jeg tok tak i ni forskjellige historier med basis i dette temaet. Jeg har sittet de siste årene og fordypet meg i slike historier på nett, og det er mer enn nok interessant materiale der ute til å inspirere min tekstforfatting. Da vi var ferdig med å skrive låtene til ”End Of Disclosure”, satt jeg med seks historier på papiret som jeg ville basere tekstene på. Siden jeg hadde gjort grundig research og forarbeide ble tekstforfatningen en ganske smidig prosess. Grunnideene plukket jeg ganske enkelt opp ved å google diverse konspirasjonsteorier. Youtube er også et genialt verktøy i så måte. Da jeg hadde grunnideene på plass tok jeg det litt på gefülen. De forskjellige historiene ble slått sammen med låtene jeg synes hadde passende stemning til tekstmaterialet.

Låten ”44 Double Zero” vekket umiddelbart minner om en populær TV-serie fra midten av 2000-tallet.

- Den serien hadde jeg faktisk helt glemt da jeg skrev teksten. Etter at platen og tekstene var ferdigskrevet og sendt til Nuclear Blast, begynte plutselig serien å gå i reprise på svensk TV. Der og da forbannet jeg min egen distré natur i to sekunder, men hva kunne jeg gjøre? Uansett så avviker min personlige teori rundt den historien fra TV-serien. Min tekst handler om at det ikke var romvesener som bortførte disse 4400 personene, men at regjeringen sto bak. (En teori som populært går under tilnavnet ”Milabs”, eller Military Abductions, for de av Screams lesere som ønsker å grave dypere i HYPOCRISY-tematikken.)

- Tanken er at mektige bakmenn i diverse regjeringer fremdeles driver med forskning på mennesker i bortgjemte laboratorier, slik det ble praktisert under andre verdenskrig. Det behøver ikke alltid være små grønne menn som står bak uforklarlige bortføringer.

Om vi ser på HYPOCRISYs tekster under ett, har du latt deg inspirere fra andre hold enn Internett? Hva med sci-fi filmer, bøker, TV-serier, spill, tegneserier og lignende?

- Jeg kan la meg inspirere av slikt. Om du tar siste låten på ”End Of Disclosure”, så handler den om hvordan romvesener står bak hele jordens evolusjon, og at de vender tilbake etter millioner av år for å bevitne sitt forskningsprosjekt. Det er en teori som også ble benyttet i den siste Alien-filmen; ”Prometheus”. Låten heter ”The Return” og refrenget lyder ”The Return Of The Gods”. Der er det ikke snakk om religiøse skikkelser som Gud og Jesus, det er snakk om tilbakekomsten av våre utenomjordiske skapere. Om du ser på den låten er det mange fellestrekk med ”Prometheus”, men samtidig så er både min og Ridley Scotts tematikk rotfestet i samme konspirasjonsteorier. Du kan nok si at mine inspirasjonsutløp overlapper klassisk konspirasjonsteori med populærkulturelle fenomener til en viss grad. Om du tar tittel-låten på ”End Of Disclosure”, så handler den om hvordan regjeringer har boret enorme huler i fjell verden over uten å avdekke hensikten med boringene. Det fikk meg til å tenke da det for bare noen dager siden raste ned meteoritter over Russland. Er det kanskje derfor regjeringen borer i fjellene, for å lage beskyttende katakomber til planetens utvalgte rikinger. De har boret i fjellene i over 50 år, så da kan man jo undre seg om styresmaktene ikke har forutsett en overhengende katastrofe for lenge siden. Kanskje det kommer noe som vi ikke kan stoppe, men som vi må flykte unna i underjordiske panikkrom. Kanskje meteorregnet i Russland bare var forretten, og at snart kommer hovedretten der planeten blir svartlagt. Da sitter de utvalgte og venter årevis i sine huler, til sot og skit har lagt seg og forvitret. Deretter kan sivilisasjonen startes opp på nytt.

hypocrisy175 01

Det er en nokså dyster tematikk.

- Ja, det er kult å leve, he he.

Hvordan startet din fascinasjon for denne tematikken?

- Den har alltid vært med meg, siden barnsben av. Det startet med små grønne menn, og så har fascinasjonen blitt dypere med årene, mens materialet som fenger har blitt mer sofistikert. Fascinasjonen er knyttet til det uvisse, det at man aldri vet hva som er sant eller ikke. Om vi fikk svar på disse tingene ville spenningen rundt det hele forsvinne.

Så du har ikke hatt paranormale opplevelser selv, og hengir deg til scientologi eller noe slikt?

- Nei og nei. Jeg har ikke satt meg inn i hva scientologi er en gang. Det har for det meste gått i populærkulturell og teoretisk fascinasjon. Jeg husker eksempelvis godt at filmen ”Fire In The Sky” gjorde inntrykk da jeg så den første gangen. Det var en heftig scene da den bortførte karakteren ble slengt på bordet. Det vekket angstfølelser. I tillegg kan jeg også nevne den første Alien-filmen. Den så jeg da jeg var ti år. Jeg holdt på å dø av spenningen. Det var en ganske brutal filmopplevelse for en tiåring. Den opplevelsen satt nok sine spor som har preget mine interesseområder i ettertiden.

Sci-fi-interessen har altså hengt med deg gjennom oppveksten. Har du noen band som har hengt med deg på samme måte?

- I tenårene gikk det mye i Kiss, Venom, Motörhead og stort sett alt som var brutalt på starten av 80-tallet. Venoms ”Welcome To Hell” var nok mitt første møte med ekstremmetal. Det var det tøffeste jeg hadde hørt i hele mitt liv. Den gjorde veldig inntrykk på meg. ”Welcome To Hell” kom i 1981, og to år senere var jeg i gang med mitt første band; Conquest. Vi holdt det gående til 1986. Det var meg på gitar og Lars Szöke som spilte trommer. Etter det dro jeg til USA en periode og la derfor ned hele skiten. Da jeg så kom tilbake til Sverige startet jeg opp HYPOCRISY. Resten er historie.

Siden den gang har du også dratt i gang The Abyss (Studio) og Pain ved siden av HYPOCRISY. Du har mange jern i ilden.

- Ja jeg vet faen ikke selv hvordan jeg får tid til alt, he he. Det går av seg selv, uten at jeg aner hvordan. Det kjennes ikke som en jobb akkurat, når man holder på med det man digger. Jeg er heldig som har klart å gjøre hobbyen min til et levebrød.

Folk flest benytter hobbyer til avkobling, mens du har gjort det til jobb. Så hva tar du deg til om du skal koble av?

- Nei si det? Knuller og titter på TV, he he.

For å pensle tilbake til Peters hverdagsvirke, vendes praten mot omslaget på ”End Of Disclosure”. Også det virker klassisk sci-fi-inspirert ved første øyekast, men her ligger det okkulte undertoner i bakgrunnen.

- Ja vel. Jeg fortalte bare Wes (Benscoter; Kreator, Nile, Slayer, Vader m.m.) hva tekstene handlet om. I tillegg sa jeg at jeg ville ha en alien med horn som så ut som Satan selv. Resultatet ble omslaget slik det er i dag.(Tegningen er en sci-fi-tolkning av klassisk okkult ikonografi. Den avbildede alienen er best kjent som demonen Baphomet. Han sitter i likhet met HYPOCRISY-alienen med bena kors, viser samme tegn med hendene og har vinger og horn.)

- Wes gjorde også omslaget til «Obsculum Obscenum» tilbake i 1993, så da var det morsomt å benytte seg av ham igjen, 20 år senere.

Til slutt, kan vi vente og se HYPOCRISY på en scene i Oslo snart?

- Vi holder faktisk på å booke inn konserter i Skandinavia i skrivende stund. Da blir det turnering i både Norge, Finland og Sverige. Disse konsertene vil bli lagt til høstsesongen, etter at den største festivalpågangen har gitt seg for i år. Så til høsten sees vi mest sannsynlig i Oslo.

Tilleggsinformasjon

  • Tekst av: Robin Syversen
  • Publisert i Scream #: 175
  • Diskografi:

     

     

    "Penetralia" (1992)

    "Osculum Obscenum" (1993)

    The Fourth Dimension (1994)

    "Abducted" (1996)

    "The Final Chapter" (1997)

    "Hypocrisy Destroys Wacken" (1999)

    "Hypocrisy" (1999)

    "Into the Abyss" (2000)

    "Catch 22" (2002)

    "The Arrival" (2004)

    "Virus" (2005)

    "Catch 22 V2.0.08" (2008)

    "A Taste of Extreme Divinity" (2009)  

    "End of Disclosure" (2013)

Lest 1150 ganger Sist redigert onsdag, 13 november 2013 12:51

Kommende hendelser

søn okt 26 @12:00 - 01:00PM
Mørketid (reprise)
søn okt 26 @18:03 - 09:00PM
Limbo
søn okt 26 @21:00 - 10:00PM
Norsk Metall (reprise)
søn okt 26 @21:00 - 10:00PM
Jernverket (reprise)
man okt 27 @19:00 - 09:00PM
Symphonium
man okt 27 @21:00 - 10:00PM
Norsk Metall
tir okt 28 @21:00 - 11:00PM
Pyro
ons okt 29 @20:00 - 09:00PM
Mørketid
ons okt 29 @21:00 - 10:00PM
Jernverket
tor okt 30 @21:00 - 12:00AM
Limbo

Siste tweets

screamweb Extreme Metal • Meshuggah: Kommer på bluray. Watch on http://t.co/KbC5CK4C44 object Statistics: Posted by Screame... http://t.co/qIXjul0vNe
screamweb Deathstars har også vært innblandet i et uhell med turnebuss. I våre svenske ven...: Deathstars har også vært ... http://t.co/3G23Z4adEj
screamweb Decapitated har vært innblandet i en bilulykke i USA, på vei til en konsert i Ne...: Decapitated har vært innb... http://t.co/M8jFlfw6uh
screamweb RT @InfernoFestival: Jeg har publisert et nytt bilde på Facebook http://t.co/nlqsV1wI8K
screamweb Buy & Sell • 7 tommere for salg: Har flytta. Mindre plass for muzaken. Må selge unna. Først går 7 tommerne:CAR... http://t.co/Q9lP9f5wms
screamweb Buy & Sell • Billetter til Mastodon 16/12 kjøpes: Jeg har visst vært for treig i avtrekkeren og søker derfor t... http://t.co/9bPI4lgzFJ
screamweb Extreme Metal • Ophthalamia: Ophthalamia får alt for lite T, L & C her.En kort summering:A Journey in Darkness... http://t.co/i7VINehZQc
screamweb Billetter til Nightwish i Trondheim slippes i dag kl 0900.: Billetter til Nightwish i Trondheim slippes i dag ... http://t.co/GmoCgATeXS
screamweb Extreme Metal • OBSCURE BURIAL: Ny demo tape fra Obscure Burial tilgjengelig. j****g fet. Løp og kjøp!Bestill ... http://t.co/jFIJbvAEem
screamweb RT @InfernoFestival: Jeg har publisert et nytt bilde på Facebook http://t.co/N0PVXRFujJ
Følg @screamweb for å få med deg siste innlegg fra Scream Webzine, Facebook, Twitter og boardet.